Almah satt og så på alle bitene. Et puslespill?
Hun helte innholdet i esken ut på bordet og gispet: Som små malerier, tenkte hun, og løftet en bit opp og stirret på det lille bildet: Noe hvitt og blålig, nesten som en trapp? I det samme gled en av bitene på toppen nedover, så en til, og enda en. De la seg ved siden av hverandre, og der var trappen, hun så den helt tydelig! Men hvor ledet den hen?
Hun tok opp en ny bit, og så at noe var skrevet med bittesmå gullbokstaver: Det sjelen ønsker å oppleve, lager den et bilde av, så går den inn i bildet og erfarer det.
Da hun så opp, var ikke rommet der lenger! Rundt henne var en hage, og midt i var en brønn med bred mur av runde steiner. En mann og en kvinne med lys blå kjole satt ved brønnen og så på to terninger av gull. Den ene lå et øyeblikk og skalv på den ru steinen, før den trillet ned i brønnen.
Seks lysende grønne prikker kom til syne. De tok form, fikk fire kanter, og ble til gullterningen fra brønnen. Nå lå den i Almahs hånd.
-Så, hva ble det?
-Det ble en sekser, hørte hun kvinnen si.
-En sekser gjentok mannen.-Hvor lenge er det siden sist det ble en sekser?
Kvinnen trakk på skuldrene som om spørsmålet ikke interesserte henne: Lenge, sa hun.
Så tok mannen Almahs hånd:-Velkommen. Jeg er Nunu! Og dette er Tula, min hustru. Han slo ut med armene mot henne: - Og du er ventet!
-Hvem er dere? spurte hun senere.
-Det trodde jeg du visste, sa Nunu og kremtet. - Vi er vokterne av begynnelsen.
-Å, sa Almah uten å forstå. Hvilken begynnelse?
Tanken overveldet henne. Begynnelsen.